Kornstad Ensemble
|
Håkon Kornstad—tenor, tenor saxophone, flute, live looping Sigbjørn Apeland—harmonium Lars Henrik Johansen—harpsichord, cimbalon Per Zanussi—double bass, saw Øyvind Skarbø—percussion Listen/Buy |
Press quotes
UK
Jazz and operatic tenor are not the most obvious bedfellows. In fact on paper you might think, hmm, this could very easily sound dreadful. But Kornstad has found a way of presenting the unlikely alloy, with perfectly suited band, in such a way that it not only works, it feels like each enhances the other still further. Copper and tin have their own charms, but bronze has a certain lustre that is irresistible.
– Peter Bacon, The Jazz Breakfast
Opera meets Scandinavian jazz seamlessly
– John Fordham, The Guardian (★★★)
– Peter Bacon, The Jazz Breakfast
Opera meets Scandinavian jazz seamlessly
– John Fordham, The Guardian (★★★)
Norway
Hans prosjekt er en musikalsk berikelse for så vel dem som svermer for det klassiske som dem som liker når musikere strekker seg mot det ukjente. Det er noe magisk, nærmest tidløst og samtidig nyskapende og utfordrende i måten de turnerer disse sangene på.
– Svein Andersen, Aftenposten (★★★★★)
Med «Tenor Battle» har saksofonist og operasongar Håkon Kornstad levert eit eineståande skaparverk.
– Roald Helgheim, Dagsavisen
I ei tid då nettet fløymer over av gitaristar, bassistar og trommeslagarar som har teknikk til å ta pusten frå ein, men inkje har å melda, er det gjevande å lytta til ein musikar og eit ensemble som har 20 i både stil og innhald! (...) Ei av dei beste så langt i 2015!
– Lars Mossefinn, Dag og Tid
Den er antakelig unik i verdensmålestokk, men når «Tenor Battle» likevel er større enn summen av de to tenorer, er det fordi Kornstad og ensemblet har utviklet det som lett kunne blitt et «one-man-show med komp» til et helt og bokstavelig talt makeløst uttrykk. Utrolig mye må gå galt om ikke «Tenor Battle» blir eksportvare i enda langt større grad enn hva fenomenet allerede er.
– Terje Mosnes, Jazznytt
Tenor Battle er det vakreste slaget jeg er blitt utsatt for på lenge.
– Arne Guttormsen, Vårt Land
Å gjøre en slik kombinasjon av jazz og opera kunne blitt en solid katastrofe. Vi har hørt det tidligere, når kjente, kvinnelige operasangere har forsøkt seg på jazz, men har er alt så perfekt og nydelig utført, at det er en fryd. Og man kan nesten høre at det har gjort Kornstad godt å lære seg å synge, ikke minst når det gjelder hvordan han spiller saksofon.
– Jan Granlie, SaltPeanuts
han balanserer de ulike elementene på en måte som bare kunstnere med en sjelden musikalsk innsikt kan få til.
– Trygve Lundemo, Adresseavisen (★★★★★)
Dette er sterk kost! (…) Det låter utrolig originalt og unikt, og de klarer å ta disse operasviskene, som er fantastisk vakre, og lage sine egne arrangementer ut av dem. (...) Mesterlig gjort.
– Svein Magnus Furu, Kulturhuset NRK P2
dette låter spennende, sofistikert og vakkert. Perfekt til å varme opp hustrige norske stuer fremover, men også en musikalsk tanke av internasjonalt format.
– Audun Vinger, DN
Med sin originalitet, sine kvaliteter både som jazzmusiker og som operasanger, så bør Håkon Kornstad ha alle muligheter til å legge store deler av musikkverdenen for sine føtter. Så bra er nemlig både han, musikken hans og bandet hans.
– Tor Hammerø
– Svein Andersen, Aftenposten (★★★★★)
Med «Tenor Battle» har saksofonist og operasongar Håkon Kornstad levert eit eineståande skaparverk.
– Roald Helgheim, Dagsavisen
I ei tid då nettet fløymer over av gitaristar, bassistar og trommeslagarar som har teknikk til å ta pusten frå ein, men inkje har å melda, er det gjevande å lytta til ein musikar og eit ensemble som har 20 i både stil og innhald! (...) Ei av dei beste så langt i 2015!
– Lars Mossefinn, Dag og Tid
Den er antakelig unik i verdensmålestokk, men når «Tenor Battle» likevel er større enn summen av de to tenorer, er det fordi Kornstad og ensemblet har utviklet det som lett kunne blitt et «one-man-show med komp» til et helt og bokstavelig talt makeløst uttrykk. Utrolig mye må gå galt om ikke «Tenor Battle» blir eksportvare i enda langt større grad enn hva fenomenet allerede er.
– Terje Mosnes, Jazznytt
Tenor Battle er det vakreste slaget jeg er blitt utsatt for på lenge.
– Arne Guttormsen, Vårt Land
Å gjøre en slik kombinasjon av jazz og opera kunne blitt en solid katastrofe. Vi har hørt det tidligere, når kjente, kvinnelige operasangere har forsøkt seg på jazz, men har er alt så perfekt og nydelig utført, at det er en fryd. Og man kan nesten høre at det har gjort Kornstad godt å lære seg å synge, ikke minst når det gjelder hvordan han spiller saksofon.
– Jan Granlie, SaltPeanuts
han balanserer de ulike elementene på en måte som bare kunstnere med en sjelden musikalsk innsikt kan få til.
– Trygve Lundemo, Adresseavisen (★★★★★)
Dette er sterk kost! (…) Det låter utrolig originalt og unikt, og de klarer å ta disse operasviskene, som er fantastisk vakre, og lage sine egne arrangementer ut av dem. (...) Mesterlig gjort.
– Svein Magnus Furu, Kulturhuset NRK P2
dette låter spennende, sofistikert og vakkert. Perfekt til å varme opp hustrige norske stuer fremover, men også en musikalsk tanke av internasjonalt format.
– Audun Vinger, DN
Med sin originalitet, sine kvaliteter både som jazzmusiker og som operasanger, så bør Håkon Kornstad ha alle muligheter til å legge store deler av musikkverdenen for sine føtter. Så bra er nemlig både han, musikken hans og bandet hans.
– Tor Hammerø
Liner notes |
Session images |
|
I am delighted to present to you the first album of the Kornstad Ensemble. The group was formed in 2011, as I was in the master’s programme at the Norwegian Opera Academy in Oslo. Two years prior, I had discovered opera at the Metropolitan Opera in New York and started taking singing lessons with Pamela Kucenic—a retired dramatic soprano on Upper West Side. I now wanted to throw myself all into the world of opera, learning how to sing to my tenor instrument’s full potential. Singing classic opera roles in acoustic theatres was my goal then—and it still is!
Once you discover something major that brings you onto a new journey in life, it’s so easy to forget what you already can do... For many months, I didn’t practice the sax anymore, as I wanted to establish a basic singing technique before messing it all up with saxophone. After a while, though, I got the urge to form a small ensemble where I could mix my jazz playing with my newfound tenor. Bassist Per Zanussi and I had worked together since we were both jazz students in Trondheim back in 1996, and he was the first musician who came to my mind for this ensemble. He writes great music for his own group Zanussi Five, and he has also arranged music for theatre and film. In addition, I had played some concerts with a great, young drummer, Øyvind Skarbø. He is an open-minded improviser—and one of his strengths is his subtle colouring with all types of drums. Then, finally, I needed an instrument and a player that would be a good bridge between classical and jazz. I had listened to Sigbjørn Apeland’s fantastic solo recordings earlier, and his harmonium playing sounds like a mix between strings, wind instruments and organ—it instantly brought my mind back to the old world 78 rpm opera albums I had been listening to. Our first rehearsal was in Bergen in August 2011. I had already picked some arias, and basically, they are the ones that are featured on this album. Stylistically, I wanted to start from a very wide angle, but shying away from baroque music. It would be too easy to resort to the old “trick” of adding walking bass to a baroque aria with “Hit the road, Jack”-changes. Nor did I want to do the typical hit parade of tenor arias. “La donna è mobile” to swing accompaniment—or “Nessun dorma” as bossa nova? No, not in this project. It’s hard to describe what makes an aria fit into our sound. During this process we have tried and discarded many... This is also why I didn’t write any arrangements. I wanted us to create the group sound together, as we would in a jazz band. Everyone’s style of playing along with musical references is the key to our common musical language. We listened a lot to old opera recordings, and tried to learn the pieces from the original scores. Then came the process of breaking up the original forms and carving out our own versions. How do you add percussion to opera arias when you have no references to listen back to, neither in jazz nor opera? Drummer Øyvind must have had the most difficult job. He kept on trying out different approaches along the way, until he would find something we could all nod our heads to. One of the first arias we did was “O del mio dolce ardor” by C.W. Gluck, which in fact is a baroque piece. It is also one of the very first Italian antique arias I ever worked on in Pamela’s magical studio in New York. “Je crois entendre encore” from Bizet’s Les pecheurs des perles was the next one. We also quickly found versions for the Tosti-songs, and Strauss’ “Morgen”. We basically set a concert repertoire in two days. French and Italian arias and a German lied. Not exactly the typical classical programme. But nonetheless, songs that we thought fit together, and that we all liked to play. The next step for a jazz group is taking the music to stage. Playing before an audience is the best rehearsal there is—especially when it comes to spontaneous arranging. Scores blowing away in the wind or a nervous, inexperienced tenor without high notes? We did 5-6 concerts with Tenor Battle in Norway. Every night something new would happen—and we still want to keep it this way, even though we now had found a common language together. Then, one morning at the opera academy while waiting for a singing lesson in the corridor, I heard someone playing beautiful jazz piano. Could it really be one of the opera coaches improvising in a Keith Jarrett-inspired way? I opened the door out of pure curiosity, and met Lars Henrik Johansen, the guest continuum player in a school production of a baroque opera. Harpsichord—what a perfect “final touch” for our group! It added percussiveness, almost like pizzicato strings, and a new dimension to the sound. But most important Lars is a unique musician with his roots in classical music. He soon told me that he was once thrown out of a classical masterclass because he was improvising too much when playing Bach... In other words—a perfect member of this ensemble! We now added “En fermant les yeux” from Manon, as well as instrumental versions of Rimsky Korsakov’s “Song of India” and Monteverdi’s “Lasciatemi morire”. Then we did some more concerts together—now as a quintet. One of our early challenges was that opera arias usually have highly varying tempi in facilitating the singer. This is one of the reasons there are conductors... As jazz musicians we strive for a common and steady beat or swing. Now we also had to watch out for long high notes coming from the tenor (myself), depending on my day form... I am so proud of what we have achieved as a group for this first album. I also want to thank Ole Marius Sandberg and Mats Eilertsen who also have been alternating on the bass chair for the concerts, and had significant input in these arrangements. And Jazzland Recordings, who are releasing this album, and let me follow my own musical path. And Pamela—if we had not met in April 2009, there would be no singing, I am sure. As a musician and now singer, I strive for those moments when my spine tingles and time stands still. I have had quite a few of them with this group. Now I hope you will have them, too. Enjoy! —Håkon |
|
Lyrics
|
En fermant les yeux
Des Grieux's aria from Manon (J. Massenet) En fermant les yeux, je vois Là-bas... une humble retraite, Une maisonnette Toute blanche au fond des bois! Sous ses tranquilles ombrages Les clairs et joyeux ruisseaux, Où se mirent les feuillages, Chantent avec les oiseaux! C’est le paradis! Oh non! Tout est là triste et morose, Car il y manque une chose, Il y faut encore Manon! Je crois entendre encore
Nadir’s aria from The Pearlfishers (G. Bizet) Je crois entendre encore, Caché sous les palmiers, Sa voix tendre et sonore Comme un chant de ramier! O nuit enchanteresse! Divin ravissement! O souvenir charmant! Folle ivresse, doux rêve! Aux clartés des étoiles, Je crois encore la voir, Entr'ouvrir ses longs voiles Aux vents tièdes du soir! O nuit enchanteresse! Divin ravissement! O souvenir charmant! Folle ivresse, doux rêve! Charmant souvenir! |
Marechiare
Neapolitan song (F. P. Tosti) Quanno spònta la luna a Marechiare, pure li pisce nce fanno a ll'ammore. Se revòtano ll'onne de lu mare: pè la prièzza càgnano culore. Quanno sponta la luna a Marechiare. A Marechiare ce sta na fenesta: la passiona mia ce tuzzulèa. Nu garofano addora 'int'a na testa, passa ll'acqua pè sotto e murmulèa. A Marechiare ce sta na fenesta. Chi dice ca li stelle sò lucente, nun sape st'uocchie ca tu tiene 'nfronte! Sti ddoje stelle li ssaccio ì sulamente: dint'a lu core ne tengo li ppònte. Chi dice ca li stelle sò lucente? Scètate, Carulì, ca ll'aria è doce. quanno maje tantu tiempo aggi’aspettato? P'accumpagnà li suone cu la voce, stasera na chitarra aggio purtato. Scètate, Carulì, ca ll'aria è doce! O del mio dolce ardor
from Paride ed Elena (C. W. Gluck) O del mio dolce ardor Bramato oggetto, L’aura che tu respiri, Alfin respiro. O vunque il guardo io giro, Le tue vaghe sembianze Amore in me dipinge: Il mio pensier si finge Le più liete speranze; E nel desio che così M’empie il petto Cerco te, chiamo te, spero e sospiro. |
Morgen
lyrics by John Henry Mackay (R. Strauss) Und morgen wird die Sonne wieder scheinen und auf dem Wege, den ich gehen werde, wird uns, die Glücklichen sie wieder einen, inmitten dieser sonnenatmenden Erde. Und zu dem Strand, dem weiten, wogenblauen, werden wir still und langsam niedersteigen. Stumm werden wir uns in die Augen schauen, und auf uns sinkt des Glückes stummes Schweigen. L’ultima canzone
Neapolitan song (F. P. Tosti) M’han detto che domani, Nina, vi fate sposa, Ed io vi canto ancor la serenata! Là, nei deserti piani, Là, ne la valle ombrosa, Oh quante volte a voi l'ho ricantata! Oh quante volte a voi l'ho ricantata! “Foglia di rosa, o fiore d'amaranto, Se ti fai sposa, Io ti sto sempre accanto. Se ti fai sposa, Io ti sto sempre accanto. Foglia di rosa.” Domani avrete intorno Feste sorrisi e fiori, Nè penserete ai nostri vecchi amori. Ma sempre, notte e giorno, Piena di passione, Verrà gemendo a voi la mia canzone. Verrà gemendo la mia canzone: “Foglia di menta, o fiore di granato, Nina, rammenta I baci che t'ho dato! Nina, rammenta I baci che t'ho dato! Foglia di menta!” |